Kropps terapeuten tar i mot meg, viser vei opp trappen og inn til et helt hvitt loftsrom. Jeg trår forsiktig inn på det myke flossede teppet og stopper opp. Jeg ser meg rundt, lyset fra takvinduene gir et gyllent varmt lys utover rommet, det er ingen lyder, small talk eller musikk. Det er ingen krav, øvelser, spørsmål eller utfylling av intetsigende skjema.
På benken
Jeg ligger på benken, hendene til terapeuten vandrer varsomt, men tydelig rundt på kroppen min, mens jeg følger vaktsomt med. Det er som om hun hilser på kroppen min – så legger hun hendene i ro på øverste del av ryggen min. Jeg har lyst å rope «ikke ta dem bort ! «….. «Bli !».……. Det er som om hun leser tankene mine. Hendene hennes blir liggende hele timen og det var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte å bli holdt- at noen var der.
» Du har båret mye, sekken din er tung«, hører jeg. Jeg er taus, men lar det synke inn, innerst inne forstår jeg hva hun mener.
Redsel for å knekke sammen og ikke ha nok styrke til å bære livet kan være følelser som setter seg i øvre rygg. For tidlig ansvar kan sette seg der. Den gjentagende drømmen jeg hadde i mange år var at jeg gikk veldig krokete gjennom trange labyrinter. Klarte ikke rette meg opp, pannikken steg og det var trangt å puste. Jeg leitet etter en utvei. det hendte jeg fant den i drømmen , men klarte allikevel ikke å reise meg opp.
Etter behandlingen fikk jeg et indre bilde av en svart glatt stein som lå tungt på den øvre ryggen min. Etterhvert som jeg bearbeidet smeltet steinen bort. Det ble lettere å holde seg oppreist å pusten fikk bedre plass.
