Jeg båvåknet – hva var det ? Hjertet slo noen ekstra slag, låste jeg døra ? Jeg løfter litt på hodet, spisset ørene, hva var den knitrende lyden bak veggen ?
Peanøttposen, var det den som knitret?…. Hjelpe meg, er det mus ? Jeg kom meg ut av frys tilstanden, satte meg opp i senga, heldigvis, der så jeg en langkost, uheldigvis var den for langt unna. Jeg tøyde, strakk og ramlet nesten ut av senga, ga meg ikke, for langkosten var den eneste redningen jeg hadde – der fikk jeg tak i den. Jeg fektet, banket i gulvet, ropre og skrek min dramatiske hjerne så mus over alt. De hadde store hoggtenner som kom til å borre seg inn i halsen, trår jeg ned på gulvet, er jeg ferdig som menneske.
Kampmodus gikk over til flukt modus. “Jeg må bort herfra,”ropte jeg, tok sats, og slang det venstre beinet ut av soverommet og inn på kjøkkenet, høyre bein var fremdeles i senga og i den stillingen stivnet jeg, fikk krampe i lysken og mens jeg sto slik, boblet galgenhumoren opp. Jeg så for meg store overskrifter i vg : “ DE FANT HENNE, MEN HUN VAR DELT I TO.”
Latteren ga meg kraften tilbake, med en kraftanstrengelse fikk jeg dratt det høyre beinet ut av senga og ned i gulvet. Klokka er tre på natta, jeg kom meg kjapt i klærne og dro ned til leiligheten. Tankene kvernet i dagesvis, skal jeg selge hytta, sette ut musefeller eller hva skal jeg gjøre ?
Etter noen dager med frykt og tvil tok jeg er valg, frykten skal ikke få styre meg. Ligger musene på vent for å angripe meg ? Nei.
Har musene store hoggtenner ? Nei.
Vil de flyge i strupen på meg ? Nei
Jeg valgte en ny tanke og det var å se en søt liten skapning som også var redd. Når den hører meg vil den springe inn til nærmeste vegg, mens det lille hjertet hamrer av redsel, stakkars lita, jeg kjente omsorg for det lille nurket, den prøver jo også å overleve. Jeg dro tilbake til hytta og fortsatte å repetere de nye tankene samtidig som jeg hadde fokus på pusten. Jeg begynte å gå barfot igjen, og etter hvert følte jeg en samhørighet med alle mus i området. Jeg passet selvfølgelig på å ikke friste de med brødsmuler, andre smårester og peanøtter velger jeg helt bort, for jeg vet hvor godt det lukter av dem.
En kveld, sittende i den ene sofaen, rusler det ei lita skogmus på sofaryggen på den andre sofaen. Jeg åpner døra, ber henne pent om å gå tilbake til familien sin og på magisk vis gjør den det, og siden har jeg ikke sett mus på hytta, hverken ute eller inne. Noe frykt skal vi ha for det beskytter oss fra farer, det er den overdrevne frykten som ikke er bra for oss. Musa kom på besøk for å vekke opp frykten min og jeg gjorde noe med den.