Lydigheten med å leve opp til andres forventninger, gjør at vi slutter å lytte til oss selv og vår egen sannhet. Vi blir på vakt og redd for å gjøre feil, for vi tror de andre sitter med sannheten, men det gjør de ikke, den sitter vi med selv om vi våger å lytte innover.

Mange av oss har glemt deler av barndommen, smertefulle hendelser vi ikke var i stand til å håndtere ble undertrykt og glemt. Når det er bare deler av oss selv som blir godtatt og anerkjent  forsvinner følelsen av at vi er verdt å elskes akkurat slik vi er. Vi skjuler vårt indre sårete barn så godt vi kan men innimellom dukker det frem. Da velger vi enten å reagere eller trekke oss unna. Hjertet har sin helt egen intelligens og som barn er vi naturlig knyttet til hjertet vårt. Da er vi frie, kjærlighetsfulle og tilstede i øyeblikket. Å være i følelsene og reagere med følelsene er det som er det naturlige når vi er barn.

Men dessverre tar vår oppdragelse oss bort fra tilstanden og inn i handlinger som er målrettet, ut av kroppen og inn i hodet. Forventninger fra foreldre og andre om at vi må være flinke, mestre og konkurrere tar mere plass. Den naturlige kontakten med kjærligheten, intuisjonen og gleden minsker og avstanden blir for stor mellom hode og kropp. Vi mister kontakten med følelsene og blir stresset og ufrie.

Les om min først kroppsbehandling som var begynnelsen på min reise tilbake til kroppen. Styggen på ryggen